søndag 9. juni 2013


 En mor må snart  gi slipp........

Vesla vår skal snart begynne i barnehage, hun kan ikke ennå gå og heller ikke prate stort. Men skal jeg få gjort ferdig utdannelsen min, så må jeg la henne begynne i barnehage allerede nå.


Jeg ser jo forsåvidt at hun trekkes mot andre små, og har stor glede av andre voksne også..... 
Men dette barsel året har det føltes som om vi var ...... EN. 
Noenganger føles det fremdeles som hun er en del av mitt fysiske jeg, bare at hun er en løs del av meg.
Det er vel kansje ikke noe rart, siden hun har bodd inni magen min, vokst frem der på min kropps næring..
Men nok en gang innser jeg at alle andre må jo også gjøre dette; gi slipp. Ofte mye tidligere, som i Lisboa, der ungene begynte i vuggestue ("chreche")  allerede som 4-5 månedergamle.
Fattige folk i værden har ofte ikke hatt de beste tilbudene å overlate barna sine til heller, men folk har blitt folk. Og foreldre og barn har mange muligheter i livet til å styrke og slite sine bånd. Så jeg må vel bare skjerpe meg? Barnehagene i dag vil jeg tro er en bedre boltreplass enn hva kongelige guvernanter og barnepleiere kunne stille opp med til og med. Jeg har jo jobba på barnehage i småbarns avdeling, studert dette og skal jo bli barnehagelærer selv. Men kanskje er det nettopp derfor........ Jeg vet om alle de vakre øyeblikkene og hvor glad i barna en blir etter å ha delt dager og måneder med disse og mer prøvende øyeblikk. Og jeg vet at Mathilde legger seg tidlig.... De siste timene på dagen hennes er også de mest slitsome. De beste øyeblikkene er jo når begge er opplagt. Men en har jo helgene da.
..............................

I verdens beste land sitter en mor og sipper over tiden som er gitt noen andre.
Bare tiden blir god for  vesla vår, så er vel det det som betyr mest.
Hvor mye tid bruker jeg med min mamma i dag? Sitter hun å savner meg nå?
Kansje jeg skal ringe henne og gi henne litt av min tid nå?
Kansje jeg skal tenke på alle de spennende menneskene vi alle kan få lov å møte i livene våre?
Jeg er jo ikke sammen med min mann hele tiden heller.
Mine søstre.
Min bror.
Mange andre flotte folk.
TID.

Ett nytt lite menneske skal ut og prøve sine små ben her i verden.
En mamma følger spent med.
Jeg skal plukke deg opp igjenn om du faller.
Glede meg og le med deg når du finner ut hvordan du kan løpe.
Si deg noen alvors ord når det trengs.

Takk for disse månedene!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar