Lær av trær, gro i ro.

 I dag skjedde det ett aldrig så lite sammentreff. Jeg så samme diktet som jeg tilfeldigvis leste for bare få dager siden, enda en gang. 

Jeg så du løp forbi igjen.

Å, hvor det ville glede meg,

Om du en dag satte deg ned i min skygge,

Og lot tiden passere.

(av Toril Gravdal)

Jeg har i det siste lurt på om jeg skulle ta meg en tur til ett reatreat senter. Tomas gården feks.

10års bryllupsgave til megselv?

Ja, som mumimamma sier  "Ja det er klart at jeg syns det er morro å være gift, selv om det er litt mye å gjøre av å til. Syns ikke du også, mumipappa?"

Ei jente på 8 og ei på 4 år, har vi fått. 7 forskjellige hus/leiligheter har vi bodd i disse åra. Sertifikatet fikk jeg for 2 år siden, og snart 5 år har vi bodd i samme bygda nå, halvparten av tia i huset vi kjøpte med utsikt over Krøderfjorden. 

Ja, kanskje jeg skal ta meg en husmors ferie?

Julebrev 2019

 Å finne freden i megselv er julen for meg.

Jeg har nylig blitt slått ut av en betennelse; Monokulose. Merkelig greie å være utsatt for. Om andre der ute har erfaringer med denne langvarige tolmodighets festeren, også kalt Kyssesyka, så del gjerne med meg. 

Min søster lot være å komme på besøk til oss pågrunn av at ingen av oss viste noe om denne sykdommen, og var redd den var smittsom. Men det er den vist ikke, så jeg kan dra på div juleavslutningen og julegrantenning osv. (Om jeg orker). Jeg er takknemlig for det.

Andre ting å glede seg over: barna trives i skole og barnehage. Mannen har tenkt å lage bad til oss med varme i gulvet. Nærheten til gården og mine kjære der oppe.

Juleferien nærmer seg :)

Julebrevet for to år bakover i tid

To år på Gåranplassen (ca)  

Nå har veslejenta blitt 2år! 

Hjelp....

Det betyr at vi snart har vært her på gården i 2år?

3 desember ble Gabriella født i Bærum. 1 februar begynte Roy i ny jobb her.

Det er mye rydding, opp-pussing og mange våke-netter siden vi kom hit fra Sandvika..

Mye har jeg gjort meg erfaringer om, mange tanker og ideer har kommet og gått. Vi er ikke noe nærmere svaret på spørsmålet som så mange spør oss om med jevne mellomrom "Blir det overtakelse av gården?". Men mye annet har vi funnet ut av. Jeg vil være husmor, nå mens jeg har mange rundt meg som det er viktig å kunne være der for. Når ungene er syke eller slitne, så kan jeg være hjemme med dem. Min man har en krevende jobb, og setter pris på at jeg er hjemme og kan ha overkudd til å ta legging og henting og ordne med fritids aktiviteter når han må jobbe utover til seint på kveld med komunestyre og formannskap osv. Jeg får tid til å jobbe i huset vårt, i urtehagene og hjelpe til med de andre hus prosjektene, som innebærer et hus min bror har kjøpt borte i grenda her, en hybel i kjelleren hos mamma og pappa, og et nytt arbeids/produksonsrom på siden av urte tørke rommet på "Urtelåven" vår. Vi får se.... en blir aldri arbeidsløs når en har en gårdsbedrift rundt stueveggene. 

INNENFOR STUEVEGGENE.

I vårt lille hus er det stadig mye liv og røre. Våre to jenter på 2 og 5 år er fulle av fantasi og virketrang. Her blir det stadig putehytter utav sofaen vår, storesøster i tigerdrakt løper etter en liten kaninkledde lillesøster. Så er de begge plutselig Elsa prinsesser og synger "let it GO!". Lørdager og torsdager har ofte vært lekebesøk til ho store og en gang annenhver uke (ofte onsdager) har ofte vært lekedag for ho minste sammen med ei fra barselgruppa. Denne jenta er ennå hjemme med mora si, så dem har vi som oftest her på dagtid og tar da fri fra barnehagen. En nabo familie har også ei jente som kommer i samme kullet som minste vår. Men med ett halvt års forsprang. Vi føler oss veldig heldige som har blitt kjent med disse familiene. Om vi kan ha barn som leker sammen mens vi voksne også kan ha glede av hverandre så er vi veldi velsigna, syns vi! 

Ho eldste jenta vår har stadig ønsker om forskjellige leke besøk, jente kvelder eller filmkvelder. Flere ønsker enn vi har hatt muligheten til å oppfylle.

 Det har i tillgg vært dans på mandager og kor på torsdager og kirke klubb en gang i kvartalet. Noen søndager drar vi til Hønefoss for at ungene skal få være med på søndagssole i en kirke der. Naboene med unger på alder med minstejenta vår drar også til samme kirka i Hønefoss. 

Møtepunkt.

Det å bo her på gården, gjør det også mye lettere å treffe mine søstre og tanteungene. Det å ha hagene rundt husene som boltreplass for de små, og for oss alle, er noe vi er utrolig glade for. 

For en skatt det er å få løpe barbeint rundt med en frosk eller padde sammen med like entusiastiske søskenbarn. Jo på sånne dager hjerterytmen nesten høres ut som "Takk Gud".

Vi har og en ledestjerne..... Men vi er fremdeles på vandring. 

Og til og med de tre vise menn gikk feil først, så det er ikke godt å vite når vi kommer fram eller om vi er det? Jeg håper jo vi er framme på den måten at vi i hvertfall skal bo her på gården. Lengter etter å bare slå meg ned og være i fred med forutsigbarhet. Så godt om all nettverksbygging denne gang kunne være noe vi kan bygge videre og videre på. Men er jo og glad for alle minner og gode stunder vi har hatt andre steder vi har bodd for mindre perioder enn dette. I Sandvika ble vi bare i ett og ett halvt år, så vi har hvertfall slått den. På egenhånd har jeg og hatt mange bosted for enda kortere perioder, reist for bare å "gripe øyeblikket" osv. 

Men nå ønsker jeg å bygge. Putte røttene langt ned i jorda og bare gro fast.

"Vi bygger hus, for kjærlighet og vennskap. Og vi vil gi den alt det håp vi har. Vi bygger hus, nå skaper vi en verden, der alle gir og ingen lenger tar."  (Camilla og tyven sang).

VANDRINGEN FORTSETTER. 

 Vi tar oss god tid på denne avgjørelsen om overtakelse eller ei, fordi vi har respekt for bedrifta mamma og pappa har bygd opp her omkring urteproduksjonen de siste 20 åra. De to blir 70 og 80 år i året som kommer, men er arbeidsføre ennå og har stor glede av urtehagene sine her. Så jeg går nå her å prøver å suge til meg deres lærdom og håper jeg kan bidra litt med min gartner bakgrunn. Dem som har jobba med urtene her i 20år kan jo mer om dette her enn jeg som bare har en gartnerskole, jobba i hagesenter og på private park/hage anlegg. Så det er spennende å være lærling her! Min bror har desuten odelen og er tvers igjennom bonde og elsker livsstilen dette livet kan by på. Selv om han har jobba for andre til nå, så kan det jo hende han vil finne på noe sjøl her på gården etterhvert, i samarbeid med meg eller andre. Tiden vil vise.

Ønsker alle lykke til videre på veien deres og ett godt nytt år!

Alt virkelig liv er møte (Martin Bubber)

Lurer på om Martin Bubber dro på pilgrimstur? De fleste gjør det uten Å være klar over det..... Å som jeg lengter tilbake til Caminoen i Spania ibalndt. Der var det mye virkelig liv der........ folk som var klare for å møte den Andre. Så mange fine samtaler og møter med modige øyne.

I det siste kjenner jeg at ting stadig skjer meg som minner om pilgrimsturen. Møter. Gamle damer med mye på hjerte. Tror jeg nesten ble litt forelska i en av dem; for jeg tenker stadig tilbake på den uventede filosofiske samtalen og håper å treffe på henne igjen. Hvordan vil jeg bli når eller om jeg blir en gammel dame en dag tro? Håper på å ha ervervet meg endel livsvisdom, at jeg kan spre varmt solskinn med smilet mitt.
Det er også fint å møte de som bare takknemlig suger til seg øyeblikkene i møtet og som har noen glør som bare innimellom slår flamme i øynene. Var det pustet fra møtet med meg som gjore det? Kanskje satte jeg igang noe som senere gjør hjertet varmt, levende og brennende ; oppmerksom på alt det gode og mulighetene i livet?

Jeg er høygravid nå om dagen, og ikke i arbeid. Har til tider blitt veldig "navlebeskuende" på mer en en måte. Humøret mitt har vært en sann prøvelse for min kjære mann å leve med. Han har vært sterk og tålmodig, men.... I den fantastiske filmen "Kongens ridder" (som jeg har sett tusen ganger, sider kong Arthur (Sean Conery) "God makes us strong only for while so that we can help one another". Det merker jeg er veldig sant ; for når han trenger hjelp og feks blir forkjøla og er litt nede for telling med det ; da blir plutselig jeg sterk og kan hjelpe han. Nå er den kjære mannen min snart ferdig med sine stumme skjerfdager med feber som kommer å går. Og jeg kjenner at jeg er ferdig med å synes synd på megselv for at jeg har måttet sykemelde meg. Det å måtte stable egen psyke på beina for å være støtte for han, gjør at jeg plutselig ser mye mer konstruktivt og lysere på livet selv. Rart. Kanskje tilogmed det at jeg har vært sykemeldt har vært en medisin for manne min? For han har vært permittert lenge nå og det kommer stadig dårlige nyheter fra møtene han med jevne mellomrom er med på i den havarerende jobben hanns. Det kan være enorm hjelp i å hjelpe andre.

I går gikk jeg endelig å meldte meg på "Frivillighets sentralen". Hvorfor har jeg ikke gjort det før nå? Jo; jeg har vært litt sta....... og så har jeg en veldig lett graviditet bak meg, som gjør at jeg blir sjokka og sint hver gang en ny begrensende faktor dukker opp i dette svangerskapet. Selv om barnet i magen min har det bra, og plagene jeg har og har hatt ikke er uvanlige, ble jeg frarådet en så fysisk jobb som jeg hadde på barnehagen. Pedagogisk leder på småbarnsavdeling er kanskje noe jeg burde ha innsett at ikke ville være beste kombinasjonen med svangerskap. Men med staheten min og min forje fantastiske problemfrie graviditet i bakhode, så skulle jeg jo bare bruke sykemeldingen min på å være kjempe flink til å bli frisk og rask igjen og deretter skulle jeg jo jobbe igjen! Men dengang ei.

C`est la vie

Det kan være en jobb å være gravid -og akkurat nå er det jobben min. Når kynnerene kommer og pulsen dunker i øra, når åreknutene kommer på de merkligste steder og når jeg lider av søvnmangel som gjør at jeg ikke får med meg hva mannen min gir meg beskjeder om (selv om han påstår å ha sagt det flere ganger og tilogmed har fått respons fra meg). Da er jo det på en indirekte måte babyen som roper og ber meg passe på den. Å ta vare på kroppen min er å ta vare på babyen inni kroppen. Og det er jobben min. Selv om det kan være en litt ensom jobb. Men også dette er blitt ett møte for meg i det siste. Ett møte med barnet mitt som lever inni magen min. Jeg har blitt mer bevist på at det faktisk er et barn der inne og gleder meg nå over spark som om barnet prøver å snakke til meg gjennom kroppsbevegelsene sine.

Lite sansynlig at barnet i magen min vet at jeg er her, men det er jo i meg den lever, rører seg og er til....
Kanskje vi på en måte er i Guds mage? Gud omgir oss på alle sider, men vi kan alikevel ha litt vanskelig for å se henne. Kanskje barnet i magen min kjenner litt på denne tilhørigheten til noe mer og større enn den selv den også? Kjenner på avhengigheten til det som er utenfor denselv? Samtidig så er vi jo ett akkurat nå -så hvor slutter barnet og hvor begynner jeg?

Ordløse møter med barnet i magen min setter igang mye tankeaktivitet; litt som ordløse møter inne i stille kirkerom på veien til Santiago de Compostella i Spania. Mye som kan snakke til oss -ikke bare ord.

Takk for alt jeg har fått lære på Estetisk linje DMMH

Her under er ett bilde av at vi akkurat er ferdige med praktisk estetisk eksamen, hvor vi har fått gode karakterer og er veldig letta og glade. Sånn var stemninga da.......

Søt liten gjeng. Deilig å bare være 17stk i klassen. En får litt fortere oversikt liksom. 

Som en "påhopper" og avhopper hvor jeg har vært ny i ettablerte klasser 2 ganger i løpet av klassetrinn, har jeg fått møtt mange førskolelærer spirer og sett mange kunstnerspirer i disse folka.

Jeg føler meg priveligert over å ha fått gå den estetiske linja, med gode utfordringer både innen musikk, drama og forming. 

Men mest av alt; glad for det jeg har lært om megselv og mine egene grenser, styrker og utfordringer, om gruppedynamikk (selv om jeg fremdeles undrer og funderer mye over den saken). 

 

På bildet under har vi hatt noen dager på oss til å summe oss. Og Dronning Mauds Minne -vår kjære høgskole har hatt tid til å få trykkt opp våre papirer som ble utlevert til oss så høytidelig og fint at lille Lydia begynte å grine flere ganger iløpet av sermonien. 

Punktum for livet som student.

Fra nå av er jeg mamma, kone, venn og gartner.......

                

                                                                                                 Fortsettelse følger

http://dmmh.no/hva-skjer/eksamensfest-fredag-13.-juni-2014

 En mor må snart  gi slipp........

Vesla vår skal snart begynne i barnehage, hun kan ikke ennå gå og heller ikke prate stort. Men skal jeg få gjort ferdig utdannelsen min, så må jeg la henne begynne i barnehage allerede nå.

Jeg ser jo forsåvidt at hun trekkes mot andre små, og har stor glede av andre voksne også..... 

Men dette barsel året har det føltes som om vi var ...... EN. 

Noenganger føles det fremdeles som hun er en del av mitt fysiske jeg, bare at hun er en løs del av meg.

Det er vel kansje ikke noe rart, siden hun har bodd inni magen min, vokst frem der på min kropps næring..

Men nok en gang innser jeg at alle andre må jo også gjøre dette; gi slipp. Ofte mye tidligere, som i Lisboa, der ungene begynte i vuggestue ("chreche")  allerede som 4-5 månedergamle.

Fattige folk i værden har ofte ikke hatt de beste tilbudene å overlate barna sine til heller, men folk har blitt folk. Og foreldre og barn har mange muligheter i livet til å styrke og slite sine bånd. Så jeg må vel bare skjerpe meg? Barnehagene i dag vil jeg tro er en bedre boltreplass enn hva kongelige guvernanter og barnepleiere kunne stille opp med til og med. Jeg har jo jobba på barnehage i småbarns avdeling, studert dette og skal jo bli barnehagelærer selv. Men kanskje er det nettopp derfor........ Jeg vet om alle de vakre øyeblikkene og hvor glad i barna en blir etter å ha delt dager og måneder med disse og mer prøvende øyeblikk. Og jeg vet at Mathilde legger seg tidlig.... De siste timene på dagen hennes er også de mest slitsome. De beste øyeblikkene er jo når begge er opplagt. Men en har jo helgene da.

..............................

I verdens beste land sitter en mor og sipper over tiden som er gitt noen andre.

Bare tiden blir god for  vesla vår, så er vel det det som betyr mest.

Hvor mye tid bruker jeg med min mamma i dag? Sitter hun å savner meg nå?

Kansje jeg skal ringe henne og gi henne litt av min tid nå?

Kansje jeg skal tenke på alle de spennende menneskene vi alle kan få lov å møte i livene våre?

Jeg er jo ikke sammen med min mann hele tiden heller.

Mine søstre.

Min bror.

Mange andre flotte folk.

TID.

Ett nytt lite menneske skal ut og prøve sine små ben her i verden.

En mamma følger spent med.

Jeg skal plukke deg opp igjenn om du faller.

Glede meg og le med deg når du finner ut hvordan du kan løpe.

Si deg noen alvors ord når det trengs.

Takk for disse månedene!

JULEBREV 2012

Julebrevet 2012                                                                            12.12.12

”Vi mennesker er kortsynte, mine venner. Vi vet nok at det finnes nåde i universet.

Men i vår menneskelige kortsynthet tenker vi oss til og med den guddommelige nåde som endelig. Derfor skjelver vi før vi treffer vårt valg i livet. Og når vi har truffet det, gruer vi, fordi vi kanskje ikke har truffet det rette. Men det øyeblikket kommer da våre øyne blir åpnet, og vi skjønner at nåden er uendelig. Den krever ingen ting annet enn at vi skal vente på den i tillit og grunne på den i takknemlighet. Den stiller ingen betingelser og velger ikke ut noen enkelt av oss. Den kunngjør alminnelig amnesti. Se. Det vi har valg, blir skjenket oss, og vi får samtidig del i det vi har vraket. Ja, det vi har forkastet, blir rakt oss til overflod. For miskunnhet og sannhet møtes, og rettferdighet og fryd skal kysse hverandre.”

                                                           

                                                             Kaptein Løvenskjolds tale fra ”Babettes gjestebud”

(Bilde fra Mathilde Sønsteby Midtgårds barnevelsignelses fest på Berg prestegård.)

12.12.12 er en fin dato å skrive julebrevet på tenkte jeg. Så i dag har jeg lagt vekk eksamensarbeid for å skrive ned noen tanker om året som har gått og noen tanker om de 5 årene jeg har kjent Roy.

Nyttårsaften for 5 år siden var virkelig en Babette fest i den forstand at det var dyr fransk mat som sto på menyen. Jeg hadde lurt veldig på om jeg skulle bli med på denne nyttårsfeiringa eller ikke pågrunn av mange ting. At jeg akkurat hadde vært på interrail i Italia var en av grunnene til at jeg var betenkt på å brenne av så mye penger på en nyttårs middag ute på byen i Paris. 
Men siden min venninne som var på besøk hos meg hadde mista smaks sansen sin og hadde ordna det slik at hun slapp å spise den dyre maten, så spurte jeg om det gikk fint om jeg også sløyfa middagen. 

Når jeg fant ut at det var greit, bestemte jeg meg for å bli med og smurte meg niste som jeg spiste på banen inn til sentrum. Og sånn gikk det til at jeg ble kjent med Roy som satte seg rett ovenfor meg på resturanten (med noen så lyseblå spesielle øyne at jeg flytta meg ett hakk til siden.)

 

Jula for 2år siden var vi nygifte og vaktmesterpar på Berg Prestegård. Det kristne studentlagets hus i Trondheim. Vår første jul feira vi med både min og Roys nærmeste familie på denne flotte prestegården. Plassen kan vel kanskje sies å være vårt første barn ”Hjertebarn”. Om noen lurer på hva dere vil støtte økonimisk av gode organisasjoner rundtomkring, så vil vi annbefale denne plassen, som betyr og har betydd mye for mange studenter og studinner som har forvirra seg til Trondheim oppigjennom årenes løp. Et slags andre hjem for mange og det håper vi den vil fortsette å få være for mange fremtidige små studenter og studinner. Derfor var det fint å også leie plassen til å feire vårt førstefødte barn i disse omgivelsene.

Da jeg og mamma koste oss med morgenmaten i blåtimen idag tidlig, og hun fortalte om alle sine planer og bedrifter før hun giftet seg og fallt til ro med familielivet, tenkte jeg at det kansje ikke var så rart at hun ønsket å lese Kaptein Løvenskjolds tale i bryllupet vårt i Paris for 2 ½ år siden. På barnevelsignelsen fikk hun sjansen til å lese opp talen og si noen velvalgte ord, som jeg tenkte at jeg kunne gjengi i årets julebrev.

Derfor skjelver vi før vi treffer vårt valg i livet. Og når vi har truffet det, gruer vi, fordi vi kanskje ikke har truffet det rette.

I ungdomstiden er det så mange valg! Hva skal man bli? Hvem skal man gifte seg med?

Hvor skal en bo? I Norge har vi det luksusproblemet at vi har så mange valgmuligheter også. Vi kan reise verden rundt.... Noe som jeg forsåvidt har gjort, men for å være litt klisje : Så var det vel ikke før jeg fikk jobben i sjømannkirka i Paris for 5 år siden at jeg fant det jeg hadde lett etter. Ikke bare Roy, men jeg fant jo også ut at det å jobbe med barn var stas. Tenkte en stund at jeg skulle gå i min søsters Solfrids fotspor å ta diakoni etter førskoleutdannelsen, med tanke på at jeg ville jobbe med barn i kirkesammenheng. Lurte fælt på hvordan vi skulle få det til, ettersom Oslo er eneste sted en kan ta diakoni her i landet. Men så åpna dem studie ”Menighetspedagogikk” på skolen min Dronning Mauds Minne i fjor. WOW! Rart hvordan ting legger seg tilrette.......

Så nå er jeg studinne på den linja.

Se! Det vi har valg, blir skjenket oss, og vi får samtidig del i det vi har vraket.

Hilsen meg som er hjemme på gården og får masse hjelp med Mathilde slik at jeg kan konsentrere meg om eksamen. Tusen takk Gabriel, mamma og pappa.

Bildet over er tatt i vinduet på gårdsbutikken. Litt artig å se inn på urteblandingene og samtidig se det vinterkledde landskapet og fotografen (meg) 

Jeg fant jeg fant!

Igjenn har jeg Googla.

Det begynte med at presten her på Lade snakka om Mister Bean i kirka i forbindelse med at de nye liturgiene må være gjenkjennelige. Mister Bean er jo så fornøyd når han kommer til delene han kan av gudstjenesten.... eller er det bare "delen" -en del? Han kan hvertfall synge haleluja av hjertens hals.

Hvertfall;
Jeg Googler og finner en film der Mister Bean (dvs Roan Atkins) spiller en prest. "Wath Mom" het filmen og var forøvrig en film jeg annbeffaler på det sterkeste! Og i denne filmen finner presten en side med kristne vitser "Gigel with God" het den. Da jeg skulle prøve å finne denne siden senere snubla jeg over en barnebok som het "Guds gjøgler" og da jeg skulle låne den på biblioteket tok jeg med meg en bok som het "De hellige tre narrer" i samme slengen. Og vips viste det seg at jeg hadde stoff til eksamen min som skal inn den 18januar.

I boka "Guds Gjøgler" kommer det to Fransiskaner munker med ett fint budskap midtveis i boka.
De sier at alt synger om Guds godhet...... At om en gleder andre ærer en Gud.
Jeg ble litt nysgjerrig på han her Frans og Googla han også : vips var jeg på foredrag.med ei som hadde skrevet bok om han. Vært pilgim og reporter rundtom der Frans levde og hos fransiskkanere i Italia.
Dermed kjøpte jeg med meg boka hjem. Spennende intrisang og filosofisk bok. Den som vil kan låne den av meg.

En annen ting med Frans av Asisi er at min nevø Oliver er født den 4 oktober, som faktisk er denne helgenens dag. Morsome tilfeldigheter!

Har kost meg med film om Frans i dag. Her har du linken:
http://youtu.be/eUHrkV7L4R0

(Opp)Muntring

http://www.incourage.me/2012/10/a-sunday-scripture-29.html

Her kommer en liten søndags oppmuntring ;)

"Jeg fant jeg fant!" sa Askeladden."Hva fant du nå da?"
Jo -jeg fikk en morsom gave til 30års dagen min -en BegeistRING. Det var jo en artig oppmuntRING.
Da jeg begynte å google litt FANT JEG denne flotte andakts siden -siden jeg Googla etter Oppmuntring som jeg trodde ringen het en stund. Incurage er foresten også ett morsom ord -selv om det betyr oppmuntring, så er det jo to andre ord også : I og MOT. Det er godt å bli satt mot i og kjenne at en har mot i seg. Det fikk jeg da jeg leste på denne andakts bloggen. Fikk jo også det av en sånn morsom gave! Les og nyt!

Ønsker alle en herlig søndag!

Hilsen Lydia og Co

PS: Over "Begeistringen" min og bilde av meg da jeg var lita å søt..... nå er jeg bare søt.... eller?

Bein av mine bein... kjøtt av mitt kjøtt....

Sist jeg skrev ett innlegg her, var jeg i tyveårene og VELDIG GRAVID!
Nå er jeg blitt 30 og mamma til hjerteknuseren Mathilde som kom til verden 4august.
Ei stor jente som kom ut i verden frisk og sterk. Ho var litt stille i begynnelsen, men det forandra seg raskt, og nå kan vi konstantere at hun har en flott sang stemme!

Vi har nå vært tre ganger på Babysang og på en Babygudstjeneste. Og det syns jeg er ganske godt gjort i og med at vesla bare er 9uker.

Bursdagen min feira vi med gratis konsert og kakao på Løkka den 4oktober. Mamma var barnevakt, men hadde ikke kommet den lange veien bare pågrunn av bursdagen min altså. Jeg har nå begynt på ett lite studie "menighets pedagogik" heter det. Kjempe spennende! Og forhåpentligvis overkommerlig for en nybakt mor. 5 samlinger før og 5 samlinger etter jul -ellers så leser vi på egenhånd og har 3 eksamens oppgaver som skal inn i ei mappe. Det var fint at det var samling når jeg hadde bursdag, for da fikk jeg mamma hit!
På selve dagen hadde vi tradisjonell start med kake som mamma hadde bakt og gave åpning om morgenen.
Så skulle jeg sykle til skolen.... ops ; flate dekk!
Da jeg kom heseblesende til skolen kom jeg akkurat tidsnokk/akkurat forsent til morgen andakt i kapellet ved selveste biskop Tore Singsås. Flaut.... Men veldig fint! En livsnær og inspirerende start på dagen!

Mamma kom som vanlig etter til skolen, slik at jeg kunne amme i stor fri. Men siden den lille krabaten vår alt har fått  ett godt sovehjerte, så står det stadig litt ekstra melk i kjøleskapet ; for jeg våkner av melkespreng når det er tid for det måltidet Mathilde hopper over. Så da er det opp og pumpe -veldig praktisk i forhold til å ha noe å blande tranen i, eller reserve når jeg skal på skolen.

Det var veldig godt å komme hjem til familien min og ferdig middag om kvelden. Noe annet som var kjempe godt var sjokolade fondu! Vi fikk ett fondu sett av ett vennepar dagen før som vi innvidde den kvelden. Mmmmmm! Herlig! Og så enkelt! Det blir definitivt mye fondu fremover! (Se bilde på toppen).

Søndagen før bursdaagen min, gikk vi i kirka sammen med bibelgruppa vår og trilletur på Ladestien etterpå. Vi var innom Sponhuset (ei koslig vaffelstue som ligger langs Ladestien) slik at jeg kunne få gitt Mathilde mat og så gikk vi hjem til oss og spiste "Kirke-lunsj". Cellegruppa vår består av tre par -da vi begynte var vi ett gift par (meg og Roy) ett forlova par og ett kjærestepar -nå er alle gift -morsomt. Snart blir vi vel babybibelgruppa? Vi har hvertfall gått forran med ett godt eksempel før -he he.

Rett før bursdagen min kom lillesøster Solfrid en tur innom, siden hun hadde vært på ettellerannet styremøte i Changemaker her i byen. Det var kjempe hyggelig.Takk at du tok deg tia til å besøke oss selv om du har masse å gjøre med Master opgava di. Ambrasos!

Det var gøy å høre at Solfrid hadde fått med seg litt student galskap ;"badekarbåtkamp" på Nidelven feks.
Hun virkafasinert av byen vår....
Kansje nok til å se etter jobb her oppe? Det hadde bare vært så herlig!
Kom kom! Mathilde trenger deg!



Og så har vi kule biler her....